Du er her

Slik startet Hvorfor det?

I 2011/2012 tilbrakte vår familie ett år i Boston, USA. Utpå vinteren kom Aurora, som på den tiden var 8 år, hjem fra skolen med en lapp.  Det var et informasjonsark om science fair, arrangert av noen foreldre ved skolen. ”Dette vil jeg være med på!”, erklærte hun og begynte å fable om hva hun skulle forske på.  

-hvorfordet-1.png

Aurora, 8 år, demonstrerer sol- og måneformørkelser inni en trådhylle.

Aurora allierte seg med skolebibliotekaren og fant ut at intet mindre enn verdensrommet skulle være hennes forskningsarena.  Hun ville finne ut av sol- og måneformørkelser og fant masse godt stoff på biblioteket.  Bibliotekaren låne ut en bitte liten globus, vi ordnet med en trådhylle, kleshengere, bordtennisball og en lommelykt og bygde en modell.  Og hun gikk i gang med å skrive, tegne og lime etter alle kunstens regler på en plakat vi kjøpe på den lokale Staples-butikken. 

En lørdag formiddag noen uker senere troppet vi alle opp i skolens slitne gymsal.  Aurora var spent og hadde øvd seg på å presentere prosjektet sitt på amerikansk.  Hun satte opp plakaten og modellen sin og sto klar blant 70 andre barn. 

Rommet var fullt av forventninger, stolte barn med lysende øyne.  Alle hadde gjort sine egne prosjekter.  Det var helt overveldende å se, jeg fikk tårer i øynene og gåsehud.

Mission Impossible 

Luke på 11 år hadde sett Tom Cruise i Mission Impossible. En scene der filmhelten hadde klatret med magneter i hendene oppover en høy vegg gjorde dypt inntrykk på gutten. Luke lurte veldig på hvordan man kunne ha magneter som både var sterke nok til å holde vekten av en mann og samtidig kunne løsnes slik at man kunne flytte hendene. Han leste masse, kjøpte materialer og endte etter mye prøving og feiling med å lage sin egen elektromagnet. Den hengte han opp i et tau og demonstrerte hvordan den kunne bære ham ved å slenge seg omkring Tarzan i gymsalen.

Harry, kompisen til Luke, ville sjekke hvor høyt en helium-ballong kunne fly. Han hadde fått tak i en svær ballong og hadde festet farens gamle mobil og en legomann under. Mobilen var programmert til å sende GPS-lokasjoner og Harry hadde fulgt dens ferd høyt opp i lufta og utover Atlanteren til han mistet kontakten.  

Vasket hendende i urin

-hvorfordet-2.png

Vask hendene gutter, men ikke i tiss!

Tre gutter lurte på om urin virkelig var sterilt. De fikk tak i dyrkningsskåler og testet håndavtrykkene sine slik de var til vanlig, etter å ha tisset på hendene og til slutt etter å ha vasket dem med såpe.  Resultatene kan dere se på bildet under:

Nabojenta i 4. klasse hadde forsket på de to marsvinene sine, Guinea og Cutie. Hun lurte på hvorfor de alltid gikk inn i de samme husene? Hun hadde flyttet på hus, flyttet på matskåler og filmet hva som skjedde før hun nøyaktig noterte ned observasjonene sine.  Det viste seg at marsvin ikke bryr om huset eller matskåla bytter plass, de vil bare til samme sted uansett. 

Fra big bang til en gymsal

Fra bord til bord, gikk det dommere med forskningsbakgrunn. Etter hvert kom en gråhåret, lut mann til Auroras bord og hun forklarte ham etter beste evne hvordan det hang sammen med disse formørkelsene, demonstrerte lys og skygge inni modellen sin. Han nikket og lyttet, spurte litt nærmere og avsluttet med noen anerkjennende ord.  Senere forklarte hun dette kanskje 50 ganger til for publikum som gikk rundt, og alle fikk titte inn i modellen hennes og se.  Når utstillingen var til ende, ble det ingen pokal på Aurora, men dagen hadde vært en stor seier likevel.

_-hvorfordet-3.jpg

Se mot mauren og bli vis – et fint eksempel på vitenskapelig metode.

(Senere lærte Aurora at når man skal forske kan det kan være lurt å ha et spørsmål, et forslag til forklaring (hypotese)  og gjøre egne undersøkelser.  Imidlertid kan det være litt krevende å gjennomføre i verdensrommet for en 8-åring.)

Etter utstillingen fikk jeg vite at den eldre mannen heter Alan Guth. Han har fått pris for Bostons mest rotete kontor, han har utviklet teorien om det ekspanderende universet og er den ledende forskeren på astrofysikk-labben på MIT.  Han rangerer innen astrofysikk like oppunder Einstein og Hawkins og tar seg likevel tid til å lytte til småunger som forsøker å finne ut av universet. 

Aurora skjønte nok ikke hvilken kapasitet han er, men opplevelsen av å bli sett og hørt av en ekspert, kom gjennom. 

Barn er forskere

_-hvorfordet-4.jpg

Dommer og kosmolog Alan Guth vurderer de ulike forskningsprosjektene. I bakgrunnen en ung marsvin-forsker.

Etter at dommerne hadde gått rundt, fikk foreldre og besøkende se seg om. Jeg gikk rundt, snakket med alle barna som hadde forsket og var grepet av stemningen.  Det slo meg at når barn følger sin egen nysgjerrighet og får velge hva de skal undersøke, har de bøtter av motivasjon og kan oppnå svære ting med bare enkel tilrettelegging fra voksne. Barn er forskere i sin natur, deres naturlige måte å lære på er å spørre og gjøre undersøkelser.

 

Jeg så også at selve utstillingen var et ganske enkelt arrangement som en håndfull engasjerte foreldre hadde planlagt.  Og jeg tenkte som Aurora, - dette vil jeg også være med på.  Dette må vi prøve å få til hjemme i Norge!