Å eie sitt eget prosjekt

Noe av det viktigste barn opplever gjennom Hvorfor det?, er å eie sitt eget prosjekt. Mange barn har lite valg gjennom skoledagen og har fritiden fylt med strukturerte aktiviteter. 

”Nå har vi jobbet med dette, og vi har greid det. Vi kan faktisk mer enn det vi tror!” 
Jonas, 12 år, pannekakeforsker.  

Men når de deltar i Hvorfor det?, velger de selv sine spørsmål, sine metoder og sin presentasjon.  Foreldre er fine samtalepartnere, tilretteleggere, heiagjeng og sparringpartnere, men ikke prosjektledere. 

Perfeksjonistiske foreldre må slappe litt av

Ingen forventer at barn skal være eksperter på forskningsmetode.  Når de gjør spørreundersøkelser, blir det kun et begrenset utvalg som neppe er tilfeldig utvalgt. Det kan være vanskelig å gjøre eksperimenter hvor bare en variabel endres underveis. De har ikke lært avansert statistikk. De gjør skrivefeil og ser ikke det fulle bildet.  Men det er greit!  

Vi perfeksjonistiske foreldre (og særlig de av oss som har drevet med forskning) vil ofte at resultatet, det som presenteres på plakaten, skal se pent og ryddig ut og aller helst med funn som er nesten publiserbare.  Slapp av.  Det betyr ikke så mye. Det er når det butter, at barna lærer mest.  Dette må de få erfare selv. Derfor vil jeg berolige de foreldrene som ikke har særlig erfaring med forskning fra før, dere gir ofte den beste støtten til barna! 

Sure sokker

Datteren min, Aurora, forsket et år på sure sokker. Dette var et meget aktuelt tema for henne og hadde over tid gitt opphav til mange samtaler i heimen.  Hun ville undersøke hvilke sokker som luktet surest og fikk med to venninner til hadde på seg samme sokker i 4 døgn.  Alle jentene hadde på seg to ulike sokker.  De var allerede uten å vite det i metodetrøbbel.  For hvordan skulle de skille om det var sokkene eller føttene som gjorde forskjellen i lukta?  Og kanskje er tre personer litt for få til å se noen klare mønstre? Jeg holdt munn. Tre forsøkspersoner var det som var gjennomførbart for jentene. 

Hva er et tall?

Den neste store utfordringen lå i å sammenlikne lukt. De fant ut at de skulle presentere sokkene for forskjellige personer som skulle ha bind på øynene. De valgte også bruke tall for å si noe hvor mye det luktet. Kanskje de skulle bruke prosent?  Eller at den som luktet skulle rangere sokkene i en rekkefølge fra 1-6? Men kunne man da velge samme tall hvis noen sokker luktet likt? De hadde mange diskusjoner og forsøkte seg på forskjellige metoder. Til slutt endte de med at forsøkspersonene skulle krysse av på en skala.  

De dumpet uforvarende oppi de grunnleggende spørsmålene: Hva er egentlig et tall? Og kan alt måles? Det leder mot en forståelse av matematikk som bare kan oppnås gjennom å tumle med denne type problemer. 

Veien er målet

Så viste det seg at de ulike personene som skulle lukte på sokkene utover uka valgte stadig lavere verdier, hvorfor det? Besteforeldrene, som var aller sist ute med å lukte på sokkene, kjente ikke så mye lukt. Var det fordi luktesansen til gamle er brukt opp? Eller var det fordi  det hadde gått så lang tid fra sokkene ble tatt av? Eller at de ikke var varme eller fuktige lenger? 

Det er disse utfordringene barna lærer mest av. Diskusjonene som følger med er viktige, det er fint at foreldrene blir med på disse samtalene når man blir invitert inn . Blir barna fortalt hva de burde gjøre på forhånd, mister de denne gylne erfaringen. Som foreldre må vi minne oss selv på at i Hvorfor det? er veien målet. Og dette er barnas vei.  De utfordringene de møter, skal de få kjempe litt med. Vi foreldre skal gå like bak dem, i blant ved siden av, men ikke foran.  

For mange variable, for få forsøk

Ikke overraskende spriket resultatene i alle retninger, og jentene har fortsatt ingen anelse om hvilke sokker som stinker mest.  Det ble for få forsøk og for mange variable: forskjellige sokker, jenter med ulike føtter, testpersoner med ulik luktesans, og tid fra sokkene hadde vært på. Slik vil det være i mange av barnas forskningsprosjekt, særlig første gangen de prøver seg. Men underveis hadde jentene det kjempegøy, de planla og strukturerte, jobbet hardt og lærte masse.  Og på utstillingsdagen lyste det av øynene deres. De fikk masse ros av dommerne og et par tips for hvordan de kunne finne sikrere resultater. 

Støtte og oppmuntring er viktig

De trenger samtalepartnere, hjelp til å sette av tid i en travel hverdag og kanskje hjelp til finne utstyr eller kontakte eksperter de kan snakke med. Blir de motløse og føler at de er havnet i en hengemyr,  legger vi ut en redningsplanke. Men la det være barnas prosjekt. Hvordan skal de ellers kunne være stolte av seg selv i ettertid?